Lemmen, musespor og harespor så vi mye av. Men det va langt mellom tegnan på at det hadde vært rype i terrenget. Ho Vita jobba meget godt, med to jente på 3 og 5 år som skulle traske på egne bein i terrenget fikk ho god tid til å ta me seg både bredde å dybde. Når vi hadde lunta sakte avgårde et par kilometer, og ho Vita hadde vært borte over en lengre periode, steig håpet for oss alle om at ho kanskje hadde funne Rype. Vi starta alle leitinga, og etter enda 5 min. Fant vi ho i Stand. Jenten va i ekstase. Dem rigga seg til med hørselvern og stilte seg i posisjon, sånn at dem hadde mulighet til å se både hunden og eventuelle Rype. Eg ordna meg til sjøl, hagla blei ladda å eg gikk i posisjon for å kunne skyte. Ho Vita reise hardt og kontant ei enkelt rype rett i mot meg, både eg og jenten ser at den vingle mye etter første skudde. Rypa fortsette rett mot jenten som står 20 meter bak, så flere skudd blir ikke skutt. Når Rypa ser jenten, stig den rett til værs. To forspillte jente står å gape etter ei rype som nesten har flydd på dem og som bare flyr høyere og høyere. Etterhvert blir rypa som en liten prikk på himmelen. Plutselig snur Rypa og den flyr i sirkel nedover mot bakken igjen. På andre runden e ho igjen rett over hode på meg, og eg skyt skudd nummer 2. Da går Rypa rett i bakken. ho Mali Sofie rope! Fikk du den pappa? Det kunne eg bekrefte og jubelen hos jenten kunne høres lang vei.

Det vato stolte jente, en stolt hund og ikke minst en stolt pappa, som da vente nesa hjemmover.